Omtale av Sæbø VanGenz/Klagesanger i Stavanger Aftenblad 03.09.93
 

Flotte Klagesanger.

God norsk poprock er sjelden vare. Desto gledeligere når det en gang imellom dukker opp noe interessant i strømmen av alt det kalkulerte og intetsigende tøyset plateselskapene så alt for ofte sender ut på marketdet. «Klagesanger» (Espen Arnakkes Eft.) av duoen Sæbø/VanGenz er en av de få utgivelsene som fortjener mer enn et sekunds oppmersomhet. Tre fjerdedeler av de 12 sangene holder god kvalitet, og to-tre av dem av dem ganske enkelt strålende og verdt prisen alene: Den definitive anti Ronald Reagan låten «Comeback», erotisk dunkende «På knærne etter Katrine» og hakket like bak, sekstitallsmelodiøse «Ingenting igjen». Sæbø/VanGenz (som forøvrig består av eks-Brudd medlemmene Roar Vangen og Gunnar Sæbø) lager spretten og herlig utrendy popmusikk. Masser av effektiv gitarlyd og muntre tivoliorgeltoner slår imot og driver fram elegante refrenger og sjarmerende ustø overganger. Tekstene er også verdt å få med, OK-litt anstengende rim og der, men alikevel med mening og indre logikk i behold. Noe få andre band som opererer med tekster på norsk kan beskyldes for. Eneste virkelige innvending går på sanginnsatsen. Hverken Vangen eller Sæbø er blant kongerikets beste vokalister. De mangler sjarmen til en Lars Lillo-Stenberg og den intense overbevisningen til en Joachim Nilsen. Men den ujamne vokalinnsatsen bør likevel ikke forhindre at «Klagesanger» blir en av høstens norske storselgere. Det er ihvertfall lov å håpe.

KJETIL WOLD
 


 

Omtale av Sæbø VanGenz/Klagesanger i Glåmdalen 03.09.93
 

Uten Klagerett

KONGSVINGER:I en kreativ hule like utenfor hovedstaden sitter
Sæbø VanGenz og lager melodiøs pop-rock med norske teskster.
Utenom å gjøre det meste selv har de hatt god hjelp av gode venner,med plateproduktet «klagesanger».

Tittelen «Klagesanger» stammer som vel de fleste vet fra Bibelen.At de to som står bak Sæbø VanGenz har valgt nettopp en slik tittel, er både spøkefullt og alvorlig ment, bedyrer de.Den henspeiler på sanger som er både satiriske og seriøse. Det handler om godt og vondt, om gleder og sorger, kjærlighet og hat. Bak Sæbø VanGenz finner vi Gunnar Sæbø (31) og Roar Vangen (36). Begge har arbeidet med musikk i 15 år, sammen eller på hver sin kant. De har tidligere gitt ut plate med gruppa Brudd før det ble Brudd. De har mikset lyd for Bjelleklang, vært popstjerner i Penthouse Playboys, Produsert jingler for nærradio og laget musikalske innslag til NRK programmet «Hallo i uken». Bak de tolv titlene på deres debut-album finner man enkel og rett på pop-rock. Gode selvopplevde og søkende tekster og gode melodier. Det er ikke akkurat hverdagskost her på berget. Lydbildet er gitarpreget. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Men det er solid og godt håndverk, og variert.

Tekst under bilde:DEBUT: Gunnar Sæbø og Roar Vangen på platemarkedet igjen, med «Klagesanger» som slett ikke handler om å klage eller syte.

REIDAR VENBERGET
 


 

Omtale av Sæbø VanGenz/Klagesanger i Arbeiderbladet 18.06.93
 

Ingen klagerett.

SÆBØ/VANGENZ Klagesanger Espen Arnakkes Eft. Nonstop
Terningkast  5
Enkelte vil kanskje huske Gunnar Sæbø og Roar «VanGenz» Vangen fra gruppa Brudd som debuterte med det svært lovende albumet «Tingene reiser seg» i 1987. Det var imidlertid før det igjen ble moteriktig å lage gode rockemelodier med norske tekster. Brudd ble oppløst året etter uten å ha fått spilt inn «Comeback» som var deres aller beste sang. Den gjør gledelig nok et comeback på dette albumet, som ellers er spekket med fengende låter, låter som slett ikke låter som sutrete klagesanger. Sæbø VanGenz lager enkel og direkte poprock, fortsatt med gode tekster, og med melodier og harmonier som løfter låtene veldig høyt opp. Lydbildet er gitardominert, med alt slentrende akustisk til bitende elektriske riff. De låter fortsatt ikke spesielt trendy, men dette er likevel bedre enn det aller meste i Norge akkurat nå

GEIR RAKVAAG
 


 

Anmeldelse i Klassekampen 23. september 1993

Sæbø VanGenz: Klagesanger. Plateselskapet Espen Arnakkes Eft.

Bak dette relativt sære navnet skjuler seg de to herrer Gunnar Sæbø og Roar Vangen. De trakterer en mengde instrumenter mellom seg, og gjør sitt beste for å framstå som norske gutteværelsers svar på Electric Light Orchestra. De gjør et ærlig forsøk på å fusjonere tidlig 80-talls penere nyveiv á la Lumbago med 70-tallets flinkpop, men svikter i gjennomføringen. Dette låter rett og slett hjemmesnekret, det gjorde aldri gutta til Jeff Lynne. De liksom-flinke konstruksjonene ser først og fremst ut til å være Vangens verk. Åpningslåta "Ingenting igjen" har en viss sjarm, men en går fort lei. Sæbøs bidrag har tilløp til noe mer, som i "Skyggene av Sirin". Men også han trekker seg, og lander på kulen. Sæbø og Vangen livnærer seg til daglig som vignett- og reklamemusikere. Hørt den om skomakeren og lesten, gutter?

TROND KJÆRSTAD
 


 

Anmeldelse i Klassekampen ("Lydskvadronen") 22. oktober 1993

Sæbø VanGenz tiltrekker seg derimot merksemda ved å trykke Franz Von Stucks Salome på coveret. Klagesanger (Non Stop) er ei noe uryddig samling som gir assosiasjoner til Beatles/Harrison, The Aller Værste, Jonas Fjeld og aller mest de Lillos. Noe lettvint å seie kanskje, men eg antar at med Lars Lillo S. som produsent ville det dette blitt svært bra, om ikkje særlig nyvinnande.

IVAR ORVEDAL
 


 

Anmeldelse i Nordlandsposten

Sæbø VanGenz: "Klagesanger" (CNR Nonstop)

Terningkast 4

De heter Gunnar Sæbø og Roar Vangen (VanGenz) og spiller frisk og fengende gitardominert pop. Noen husker kanskje bandet Brudd fra noen år tilbake der disse to herrer var drivkreftene. "Klagesanger" er ikke så trist som tittelen bærer bud om. Det handler tvert imot om lett tilgjengelig pop-musikk som får meg til å tenke på en pop-utgave av Raga Rockers. Refrengene sitter, og melodilinjene smører ørene godt. Lyrikken er også velformulert og gjennomarbeidet. Åpningssporet "Ingenting igjen" er faktisk så friskt og flott at det påberoper seg retten til å bli en hit. Materialet er variert, og alt er ikke like interessant og fengende, men det ville være synd om Sæbø VanGenz skulle forbli uoppdaget denne høsten.
 


 

Anmeldelse i Adresseavisen

Sæbø VanGenz: Klagesanger (Nonstop)

Duoen Gunnar Sæbø/Roar "VanGenz" Vangen har tidligere gjort seg bemerket med gruppene Brudd og Penthouse Playhouse (sic). Her slår de til med 12 gode poprocklåter i gode arrangementer - og med gode norske tekster. "Klagesanger" er alt annet enn høyprofilert og det er en fare for at få vil oppdage kvalitetene i den. Men en duo som er i stand til å skrive låter som "Comeback" og "Drømmer", som behersker gitarpopen enten den har elektrisk eller akustisk basis, fortjener oppmerksomhet. En kan assosiere til såvel deLillos som DumDum Boys - i mer behersket utgave. Og det er kanskje det eneste lille problemet med denne utgivelse - at den kanskje ikke spruter nok.

OLE JACOB HOEL
 
 
 

Anmeldelse i Akerhus/Romerikes Blad 25. august 1993

Kretsrekord!

Sæbø VanGenz: "Klagesanger". (Espen Arnakkes Eft./CNR Nonstop)

Terningkast 4

Gunnar Sæbø og Roar Vangens "Klagesanger" er sannsynligvis det beste albumet som er laga av romerikinger på Romerike på årevis. Så bra at det kan vise seg å bli blant de beste norske rockealbumene i 1993. Sæbø og Vangen fra kritikerfavorittene Brudd, som gikk i dvale på slutten av 80-tallet, har ingen ambisjoner om å revolusjonere noe som helst på "Klagesanger". Dette er solid og stø rock'n'roll, med beina dønn planta innenfor melodiøs norsk rock. Duoen, som har hatt hjelp fra kompisene i The Blue Remains, Garman og en "bjelle" på trombone, satser alt på melodien og låta. Presentasjonen er enkel, de store tryllekunstene og studiofristelsene har de holdt seg unna. Hadde ikke låtene deres holdt mål, ville de bomma stygt, men hovedsakelig holder det Sæbø VanGenz leverer høyt låtskrivernivå. De har dessuten klart å unngå klisjeene som ofte gjør norske rocketekster uutholdelige. Det er selvsagt umulig å ikke finne velkjente referanser til andre medlemmer av den lille norske rockefamilien. "Klagesanger" styrer imidlertid utenom de mest påfallende DumDum og deLillos-sammenligningene. Hvis de skulle kobles til sistnevnte må det bli Lillos-bassist Lars Beckstrøms brustne låter. Poenget er uansett at "Klagesanger" er så variert at den står fjellstøtt på egene bein - fra nakne viser til halvrå rock. En "hit" er det definitivt her også. "På knærne etter Katrine" er et eventyr av ei pop-låt, med skyhøy avhengighetsfaktor. Ikke noe hokus pokus, to minutter og 52 sekunders hvor alt stemmer helt ned til det "varme og ertende pikekoret". Enkelte av låtene stammer tilbake fra Brudds tid, mens andre kutt ble spilt i deres seineste band Garman. Dermed blir det både Brudd-tendenser og Garmans egenartede sound på "Klagesanger". Tekstene er lett harselerende, stappfulle av sarkasme og ironi. Spesielt i "Sånn som de store gjør", hvor Roar Vangen tar et fandenivoldsk oppgjør med de "hippe" rockerne. "Blir så sliten av å værra så kul/I siste liten gir jeg ut plate før jul". Et betimelig slag i trynet på noen og enhver, med en avslutningslinje som setter hele greia på plass: "Er bare skjelven for å plutselig gå tom". De roligere låtene som "Skyggene av Sirin" og den litt Thåstrøm'ske "51. september (Den eneste jeg ser)" fungerer glimrende side om side med de mer røffe låtene. Hovedargumentet mot "Klagesanger"'s fortreffelighet faller egentlig bort: Vokalen er ikke guttas beste side, men kler allikevel de fleste låtene godt. At det låter umoderne er heller ikke lovstridig. Begynn med "På knærne etter Katrine". Derfra er veien inn i "klagesangene" kort.

ULF NYGAARD